Fortsetter sørover i Karibien.

Som vi har fortalt startet vi på Tortola i de Engelske Jomfruøyer. Derfra seilte vi inn i
Leeward Islands hvor vi var innom St. Marten, til St. Marten hadde vi følge med et kanadisk par, de seilte 8 mnd. i året. Dette var siste stopp for dem, de skulle legge båten der og komme tilbake senere i år og fortsette turen da.
St. Bart, St. Eustatius, St. Kitts, Nevis, Montserrat, Antigua, Guadeloupe, The Saints, Domenica og Martinique. Etter Martinique seilte vi inn i Windward Islands med St. Lucia, hvor Frank og Stein har mange fine minner fra, videre til St. Vincent og vi ligger nå på Bequia.

På Antigua fikk vi besøk av Eyvind Berge, en gammel seilervenn av Frank. Vi gledet oss veldig til å se han og munnspillet igjen. Da han ankom ble han hentet på flyplassen og gjensynsgleden var stor. Eyvind ble installert i forpiggen hvor han regjerte i nesten fem uker.

Han ble med sydover helt til Bequia, og på The Saints fikk vi oppleve både karneval og vulkanutbrudd.

På vei ut fra Antigua, Frank og Eyvind	. Karneval på The Saints.

På Bequia traff vi Tor og Berit i Louise 3, en Najad 340. Eyvind seilte tre mnd. sammen med Tor og Berit i 98-99. Det ble et hjertelig gjensyn så vi avtalte å seile sammen til St. Vincent. På St. Vincent fant vi oss ei fin bukt å ankre opp i. Det ble noen uforglemmelige dager.
Berith hadde bursdag dagen etter at vi ankom, og det måtte selvsagt markeres. Berit på Louise 3 hadde nok en stor finger med i spillet og det ble en bursdag som ikke kommer til å gå i glemmeboka.

Berit, Tor og Eyvind.

Bursdagsfeiring på Louise 3. Carlos var kokk og Berit ass. Og sammen laget de en nydelig calalo-suppe av ferskvanns-kreps, krabbe, reker og blader fra planten calalo.

Birgitte, Kristian, Olav og Chatinka fra Concretia ble også med på feiringa.

Dagen etter seilte Louis 3 og Concretia nordover, de skulle hjem til Norge. Og vi sydover til Bequia

På Bequia bor langturseiler-legenden Mariann som forliste med skøyta Fredag og bosatte seg der. Hver julaften er alle langturseilere invitert på gløgg og pepperkake i hennes hjem. I år var de 250 stykker. Vi var så heldige å treffe henne og ble invitert på middag i hennes lille hus oppe i åssiden, med flott utsikt over alle seilbåtene i havna.

Tiden går fort og plutselig var Eyvind´s hjemreisedato der. Han tok ferge til St.Vincent hvor flyet til Barbados gikk fra. Han hadde fått returbillett derfra og tok et lokalfly ut dit.
Og så var vi alene igjen……stillheten senket seg over båten….., men etter noen dager var vi i vanlig gjenge igjen.
Vi trivdes godt på Bequia og ble liggende der noen uker. Hadde ankret opp ca 100 m fra en nydelig sandstrand. Morgentrimmen var en svømmetur i land. Det lå mange skandinaviske båter der, de fleste på vei nordover og hjem. ”Dingyen” (gummibåten) begynte å bli litt slapp i ”strikken” og vi ønsket oss en ny. Ny ”dingy” er billigere på Trinidad, så vi venter til vi kommer dit. Men vi mååå gjøre noe med den gamle, dørken henger ikke sammen, så får vi laget en ny dørk kan vi bruke den en stund til.
Frank tok kontakt med den ”lokale vaktmesteren” Willy som holdt til på stranda. Mulig han visste om noen som kunne hjelpe oss? Jo da, det visste han. Neste dag kom Willy roende ut med en båtbygger og vi var i gang. Først måtte vi hente materialer i land, for så å få fraktet de ut til stranda hvor båtbyggeren skulle lage dørken. Vi dro i land for å kjøpe finerplate. Dette kunne bli en spennende tur, med en finerplate på 120 x 240 stående i jolla som er temmelig ustabil fra før og med fiiiin seilvind! Det gikk faktisk greit, men det var på nære nippet flere ganger. Ute på stranda hadde båtbyggeren rigget seg til med en noe provisorisk høvelbenk, vanlig handsag og en sveivedrill. Frank var meget skeptisk, men materialer var kjøpt så vi fikk la det stå til.
To menn i arbeid i tre dager fra 06.00 til 18.00 om kvelden, da begynte Berith å bli ganske engstelig og temmelig små-hysterisk. TO MEN I 3 X 12 TIMER. Hva ville dette koste tro? Det er tross alt ei 30 år gammel jolle det er snakk om, som har ligget ute sommer som vinter!
Frank dro avgåre for å finne ut prisen. 200 dollar skulle han ha.
Ec eller US-dollar, lurte Berit på da han kom tilbake. (Ec-dollar brukes på mange av de karibiske øyene og man får 2,7 Ec for en US) Men det hadde han ikke tenkt på.
Vel, tenkte han, jeg får sende Berith i land når dørken er ferdig og skal betales, det er jo litt vanskeligere å krangle med ei dame enn med en mann. Berith var ikke begeistret for den ideen, men gikk med på det. Strategien virket og han var fornøyd med 200 Ec. Vi hadde sett verktøyet hans så vi ville gjerne påskjønne han litt ekstra. Frank ofret en av sine oppladbare driller, bor, bits og piper som lå i en liten plastkoffert. Vi har aldri sett noen som har blitt så glad. De påfølgende dagene så vi han ikke uten den sølvgrå plastkofferten, den ble vist frem til alle som kom forbi.
Det er gøy å gi bort noe når det blir satt så stor pris på.

Båtbyggeren, Willy og Frank. Som dere ser er det meget provisorisk verksted og ikke så velutstyrt. Den gamle dørken så vi et par dager senere lengre bort på stranda, da var den blitt skjærefjøl for fisk.

Nå var tiden inne for å lette anker med kurs for Trinidad. På veien ned hadde vi en overnatting i Grenadinene før vi fikk en seilas på 24 timer ned til Trinidad. Det ble en kjempetur med liten kuling hele veien og perfekt ballanse i båten. Vi seilte i 4-5 timer uten å røre rattet, uten å bruke autopilot, stor stas. Vi hadde ikke fått tak i papirkart for strekningen og bestemte oss for å seile på elektroniske kart. Det gikk fint helt til det i grålysninga dukket opp et fyr på styrbord side. Frank sjekket posisjonen, da brøt datamaskinen sammen. Heldigvis har vi to PC´er om bord så det var bare å få opp den andre fort som f….. Den fikk ikke kontakt med navigatoren, så der sto vi. Oppe på dekk så det ut som vi var nokså nære fyret og karakterene var helt feil, vi var jo i rød sone! Begge datamaskinene var på vei over rekka før Berith klarte å avverge situasjonen. Hun klarte å få opp den ene, men her var det ting som ikke stemte. Det var ikke noe fyr der, var det en båt, kunne nattemørke lure oss??? Vi bestemte oss for å vente på dagslyset. Da dagslyset kom så vi at fyret var et kjempe-fyr som sannsynlig vis lå på fastlandet i Venezuela og ikke angikk oss i det hele tatt! Nå var det bare 3-4 timer inn til Chaguaramas på Trinidad. Aldri mer seiling uten papirkart som back up. Vi har jo møtt de som seiler etter guide bøker og ikke noe mer, innseilingen til byene er godt beskrevet, men likevel.
Etter et par dager til ankers i bukta i Chaguaramas hadde vi funnet marinaen der vi ville legge Najad Blue. Rundt hele bukta ligger det marinaer, tett i tett og det er mye forskjellig å se. I bukta ligger båtene for anker, de ligger så tett at det er nesten umulig å få ankret. Det lå forresten noen norske båter i samme marina, Vingolf som vi tror er fra Oslo, på langtidslagring og Norwegian Moon med Morten fra Florø. Rolf med sin Bostrøm 37 fra
Kristiansand, han lå for anker. Det ble noen trivelige dager med mye sosialt.
De siste dagene lå vi inne ved brygge i marinaen. Det var deilig, tilkoblet vann og strøm, tenk å kunne fråtse i vann, avsalte båten og la vannet renne når du pusset tennene, ting som er en selvfølge hjemme i Norge

Frank og Morten diskuterer stoffing av båten. Morten har vært uheldig med stoffinga og fikk et par dager ekstra ”on the hard” (på land).Kone og to små barn var hjemme en snartur i Norge og så snart båten var på vannet skulle de fortsette.

Rolf, solo-seiler fra Kristiansand i sin Bostrøm. Da vi traff Rolf lå han med rumpa opp og hode ned og koblet det elektriske i båten, i hele båten!

Den gamle dingyen fikk en real omgang med skurekost og oppvaskmiddel før den ble tørket, pakket og lagt på dekk. Og så var vi klare for å ta henne opp. Vi var veldig spente på hvordan hun så ut under. Etter at vi overtok Najad Blue sommeren 2002 oppdaget vi at firmaet som hadde hatt jobben med vinterkonservering og stoffing hadde gjort en slett jobb . Etter to mnd måtte Najad Blue opp og vi måtte gjøre hele jobben om igjen. Vi kontaktet Cato Annweiler hos Hempel Norge, der fikk vi en masse gode tips. Dette har resultert i at når Najad Blue ble løftet på land nå i april, var den fullstendig fri for groer. Trinidad er plassen for å få fikset ting på båten, vi har planer om å få laget en targa-bøyle med davider slik at vi får heist dingyen opp. Samtidig får vi en fin plattform til vindmøller, antenner, solcelle osv.

Mange lurer på hva vi gjør, hvordan vi får dagene til å gå. Vel, det er alltid et eller annet med en seilbåt, alltid noe som må repareres eller forbedres. Klær skal vaskes og mat skal handles.

Her har vi fått tauet i baupropellen og Frank må ta seg en dukkert for å få skåret det ut.

Vasking av klær må også gjøres.

Skriving av reisebrev og redigering av bilder, noe vi har vært litt slappe med.

Handle mat + + .
Her er en lokal omreisende liten fruktbutikk i ei av havnene vi kom til.
Men det blir da tid til ”fornøyelser” også.
Berith forresten har blitt en raser på å snorkle, vel det var vel å ta litt hardt i, men hun er i hvert fall med. Med snorkel, dykkemaske og svømmeføtter! Det var Frank som absolutt ville at hun skulle ha de da, svømmeføttene, hun ser jo at det går raskere med dem. En helt fantastisk verden som befinner seg under havoverflaten, og så nysskjerrige som fiskene er, de kommer helt bort for å studere oss.

Ellers så hadde vi ”mann over bord øvelse” her om dagen. Fikk testet det meste av sikkerhetsutstyr, stort sett alt ble kastet over bord, bortsett fra redningsflåten og Frank var den som havnet i vannet. Det gikk for så vidt greit, veldig fint å repetere hva som skal over rekka (!) og hva som skal kastes sammen! Og ikke minst, at det er tau i dette sikkerutstyret som skal festes i båten.
Jo da, vi får si det gikk greit.

Stort sett er vi i fin form begge to, de største problemene har vært mygg og sand fluer. På et par timer kan vi få vanvittige mengder av stikk, men vi har etter hvert lært oss hvordan vi skal unngå det.

Eller…….er det noen der hjemme som har noen gode ”kjerringråd”?