Angle Falls, Venezuela. Brev 6

Turen til Angle Falls ble en fantastisk opplevelse. Vi dro sammen med Else Marie og Bent (Arete) fra Danmark. Den første delen av turen gikk med buss og fly. Flyet var en liten gammel Cesna som hadde plass til fem passasjerer. Piloten var av den mer avslappede typen, og at sikkerhets- selene ikke passet ”dreit han i ”. Etter take off begynte han å lese avisen mens flyet hoppet og danset opp og ned, en litt ekkel følelse for oss som ikke er vandt til å fly småfly. Vi føy innover i regnskogen ned mot grensen til Brasil, og etter hvert forsvant byer og veiene, under oss så vi bare små indianerlandsbyer langs elvene. Den eneste kommunikasjon til disse landsbyene er elven.

Da vi landet i Canaima var det indianere som kom og tok imot oss. En av dem skulle være vår guid de neste dagene. Et lite stykke fra ”flyplassen” lå det en liten indianerlandsby. Vi og noen andre ble installert i noe som muligens var landsbyens ”hotell”. ”Hotellet” hadde to vegger med vinduer, det var ikke glass i vinduene, de andre to veggene var ca 1m høye og åpent opp til taket. Der inne var det 20 hengekøyer som hang på kryss og tvers, dette skulle være vår første base. Her oppe i fjellene er det ikke noen fare å bevege seg utendørs, de lokale indianerne er meget vennlige og de stjeler ikke. Vi ble tildelt hver vår hengekøye hvor vi kunne legge igjen den bagasjen vi ikke trengte de neste dagene.

Vi spiste et kjapt måltid og så bar det i vei mot kanoen som skulle bring oss opp elven til neste camp.

Kanoene var ca` 12 meter lange og hadde en 50 hk Yamaha enduro med styrekult på hekken. Disse kanoene er lagd av uthulte tømmerstokker og er derfor ikke spesielt høye, så her var det gode muligheter til å bli skikkelig våt. Det var en stund siden det hadde regnet så vannstanden i elven var ikke spesielt stor. Flere ganger måtte vi ut av kanoen for enten å skyve den over steiner eller for at den skulle kunne kjøre tom over de verste strykene og vi måtte gå over land. Turen opp til campen tok fem timer og var full av spennende opplevelser. Det gikk bokstavelig talt over stokk og stein, og til å begynne med gikk det et støkk i deg hver gang båten traff moder jord, eller mer korrekt, moder stein. Man venner seg til alt, og etter en stund reagerte vi ikke på det i det hele tatt. Det ble tid til en lunch- pause i en elvemunning hvor vi kunne bade i relativt kjølig fjellvann i en kulp. Det var en flott plass med et 20 meterhøyt fossefall i bakkant av kulpen.

Etter fem timer var vi fremme ved neste camp, den var enda mer primitiv enn den første, her fantes det ikke vegger og hengekøyene var flere og hang tettere. Det var fire fastboende indianere i denne campen.

Turen opp tok lengre tid enn planlagt p. g. av den lave vannstanden i elven. Det var uvant å sitte i ro på en treplanke (tofte) i flere timer, vi var slitne og tok tidlig kveld. Det var vår første natt i hengekøye og vi sov faktisk ganske godt, forresten. Her er det Bent og Else Marie som har ”forseglet seg” bak myggnettingen.

Neste morgen våknet vi til kjente lyder fra det ene hjørnet i campen. Det var frokosten som var i gang. Litt stiv og støl kom vi oss ut av hengekøya og fikk på oss klærne.

Her var det kalt så det varmeste tøyet måtte frem fra ryggsekken. Bent delte morgenkaffen med en liten ful som kom flygende og satt seg på hånden hans.

Etter frokost begynte vi på siste etappe av turen opp til fallet. Stien opp til fallet var bratt og til dels ganske sleip med masse røtter og steiner og gikk gjennom regnskog så det var slitsomt å gå her. Her så vi mange utrolig vakre sommerfugler, de var sikkert 20 cm lange og i alle regnbuens farger. Det er de største vi noen gang har sett og det virket nesten unaturlig å se så store sommerfugler. Regnskogen er utrolig frodig og er full av vakre blomster og planter, fargene på trær og planter er unaturlig klare. Guiden vår snakket perfekt engelsk. Han var tydelig stolt av landet sitt, men la ikke skjul på hva han mente om styre og stell. Angle Falls er verdens lengste fritt fall. Fjellene her er verdens eldste og utrolig flotte. Hele tiden så vi formasjoner i fjellet som minnet om indianere eller dyr.

Endelig fremme, etter 2,5 timer med vandring og klatring. Synet av fossen var verdt hvert eneste skritt. Fossefall som faller 1100 meter rett ned er ikke dagligdags, i hvert fall ikke for oss. Det ble også tid til et forfriskende bad i kulpen der hvor fossen treffer moder jord igjen. Vannet var forbausende kaldt, men det var bare deilig. Turen tilbake til campen gikk mye lettere, og vi ankom i fin stil tidlig på ettermiddagen. Etter en god lunsj og litt avslapping bar det av gårde i kanoen tilbake til Canaima hvor vi skulle tilbringe den siste natten. Det hadde regnet i fjellene om natten, så nå var det nokk vann i elven og kanoføreren hadde en mye lettere jobb.

Her er en av de lokale indianerne som hjalp til i campen, fotografert tidlig om morgenen. Det er ofte vanskelig å få tatt bilder av indianere fordi de er meget sky og gjemmer seg hvis de ser et kamera, man må alltid huske å spørre om det er ok å ta et bilde.

Venezuela er et utrolig vakkert land, og de har alt fra naturens side, gull, sølv, aluminium, diamanter, olje, høye fjell, dype daler, lange flotte strender, ja slik kan man fortsette å ramse opp i det uendelige, men det ødelegger mye at man ikke kan bevege seg fritt uten fare for å bli ranet eller skutt.

Det fortelles en liknelse om dette, når gud og djevelen skulle skape verden. Gud hadde fordelt div. + og - til alle land. Men han ville lage et land som hadde alt og det skulle være Venezuela. Gud ga Venezuela alle disse rikdommene i form av vakker natur, mineraler, godt klima, olje, frukter og flotte fossefall, øste ut av alt det beste. Da sa djevelen, dette blir for mye av det gode, dette blir jo rene paradiset på jord. Alle mennesker vil jo flytte og bo der!

Vi må gjøre noe med dette sa han og så ga han landet politikere. Og det er dette som gjør landet så vanskelig å styre. Nesten alle politikere sies å være korrupte og tenker bare på å fylle sin egen lomme. Nesten ikke noe av de enorme verdier som naturen gir går tilbake til folket, det forsvinner i systemet og det meste havner utenlands. Dette er hva guiden fortalte oss, ingenting tyder på at han tok feil.

På vei tilbake med flyet hadde vi avtalt med piloten at han skulle fly over fallet så vi fikk se det fra luften. Det ble en fantastisk tur. Han fløy bare noen meter over bakken oppe på fjelltoppene, og manøvrerte inn i mellom trange skar, og da vi kom til Angel Falls fløy han rett over fossens utspring og så stupte han flyet rett ned.

Det vi eventuelt hadde i magen befant seg nå oppe i halsen eller enda verre, utover sidemannen, men det gikk bra denne gangen også og vi landet i Bolivar en times tid senere like hele. Bussturen tilbake til båten ble like kjedelig som kanoturen var artig, men endelig var vi hjemme igjen og kunne gjenforenes med vår kjære Najad Blue.