Margarita / Puerto la Cruz, Venezuela. Brev 5

 Vi seilte ut fra Margarita i grålysningen tidlig om morgenen sammen med Smilla fra Sverige. Vi hadde regnet med å bruke 12 timer inn til Puerto la Cruz i Venezuela, da ville vi komme inn mens det enda var lyst hvis alt gikk greit. Det var lite vind så vi fikk ikke mye hjelp fra seilene. Da vi var ca. halvveis dukket det opp en delfinflokk som fulgte oss et par timer, delfinene hadde et fantastisk show rundt båtene, det så ut som de hadde konkurranse om å ta den høyeste og lengste saltoen. Fantastiske vesener, det ser ut som de smiler til deg når de leker rundt baugen på båten, nesten som å ha besøk av ”familie”.

Vi nådde inn i tide, like før mørkets frambrudd. Innseilinga i Puerto la Cruz er grei i dagslys, men verre når det er mørkt, dvs. åpningen er mellom to moloer som førte oss inn i en trang kanal med marinaer og verksteder på begge sider. Båtene ligger tett i tett på bøyer langs begge sider av kanalen, det er også grunner i kanalen, så obs. obs.

Smilla hadde venner som lå i en av disse marinaene som de skulle besøke og viste hvilke marina de skulle gå til, vi fant ut at det var like greit og gå etter dem og legge oss i samme marina til vi hadde fått litt mer oversikt.
Vi hadde fått en del tips før vi dro fra Trinidad ang. stålarbeid, det var jo dette vi var kommet hit for, vi måtte få opp en bøyle bak på båten. Vi hadde behov for mer strøm så denne bøylen måtte være slik at solcellepaneler, vindgenerator, radar + + kunne monteres på den og den nye jolla + motor måtte kunne heises opp.

Vi fant et lite verksted på andre siden av kanalen som hadde gode referanser.
Jo da, de skulle ta jobben, men ikke før om 14 dager.
Dette passet oss fint, vi hadde andre ting vi hadde lyst til å gjøre bl.a. en tur til Angel Falls.
Else Marie og Bent i Arete fra Danmark lå i nabo-marinaen, de hadde også lyst på denne turen så vi bestemte oss for å dra sammen. Før vi dro inviterte de på middag, hakkebøff og den smakte nesten like godt som den som ble servert på Svartskog.
Vi hadde brukt en del penger bl.a. gikk det mye til ny jolle, motor, bensintank + +. Ny jolle var med i planen vår, men muligens ikke så tidlig! Spørsmålet var å få tak i US dollar. Vi kunne ta ut bolevarer som er venezuelansk valuta i bank, men da fikk vi dårlig kurs. For 100 US i bank får man 160 000 bolevarer, veksler man u-offisielt får man 250 000 bolevarer.

Regnestykket var ganske greit, det lønte seg for oss å ta fly til Trinidad og ta ut US der. Dette med penger er et styr, spesielt når man opererer med en offesiel og en u-offesiel kurs + dette å ha masse US dollar i kontanter i båten.

Vi bestemte oss for å dra til Trinidad, Bent og Else Marie skulle se etter båten. Tidlig en onsdag morgen dro vi med flyet til Trinidad via Margarita.
Vi tok inn på samme marina som sist vi var i Trinidad og gjensynsgleden var stor, fra direktør til hun som vasket dusj og toalett smilte da de så oss og kom og hilste og ga oss en klem. Dette var som å komme hjem, alle var så glade for å se oss og de husket til og med navnet på oss og båten!
Vingolv, en norsk båt som lå på land ved siden av Najad Blue da vi var hjemme i sommer, fant vi i brygga, de hadde kommet tilbake og satt båten på vannet. Nå lå de og klargjorde for videre ferd. Vi kjøpte radar når vi først var der fordi der er det under halv pris i forhold til Venezuela, så det var et kupp. Det eneste problemet var at de ikke hadde den på lager, så den måtte bestilles fra USA og det tok tre dager. Vi løste problemet ved at Vingolv skulle ta den med ned til oss i Puerto la Cruz, en perfekt løsning.
Neste dag var det ut på ”jakt” etter US-dollar. Her tar man ut TT (trini-tobago dollar) i en bank så må man over i en annen bank å kjøpe US-dollar, dette er litt risikabelt for det er ikke alltid bankene har US-dollar og da blir vi sittende med en hel masse TT som man ikke kan bruke andre steder. Men etter en lang dag, ut og inn av banker hadde vi fått det vi skulle ha.
Vel tilbake i Venezuela var det bare å få tatt fortøyningene å komme seg over på den andre siden av kanalen til sveiseren som skulle lage bøylen.

Frank gikk i jolla for å ta tauet som var festet i bøya foran, Berith stod til rors så dette skulle gå bra! Det blåste litt, en del faktisk og det var søndag og ganske stor trafikk i denne smale kanalen, men dette hadde vi gjort så mange ganger før, ingen problem. Vi hadde vinden i ryggen så båten seg ut mot bøya, da tauet var løsnet satte Berith motoren i revers og ventet på at Frank skulle komme om bord. Men da hun skulle sette den i gir igjen ville den ikke lystre. Najad Blue gikk bare bakover.

Vi hadde to - tre timer da det var ganske hektisk om bord. Gear-wiren var røket. Frank lå nede i motorrommet og styrte giret manuelt. Vi gikk litt frem og tilbake, vi måtte ha tid til å tenke. Den nye bryggeplassen hos sveiseren var ganske smal, strøm var det i kanalen og stor trafikk fordi det var søndag og helg. Det virket som propellen også ikke lystret. Vi bestemte oss for å gå ut i åpen sjø. Frank ville dykke ned å ta en sjekk på propellen.
Men da vi kom ut var det såpass grov sjø at dykking var for risikabelt, faren for å bli truffet av båten som gikk opp og ned i bølgene var stor. Frank hoppet i jolla, vi måtte ha hjelp. Berth ble igjen i båten med streng beskjed om ikke å røre gassen!!!!
Ja det kunne jo Frank si, med grov sjø, alene i båten og en molo som nærmet seg faretruende. Berith prøvde å holde Najad Blue i vindøyet, fikk vinden tak i siden på båten så gikk minuttene fort og denne moloen var ikke langt unna, men heldigvis, Najad Blue er utstyrt med baugpropell og den ble brukt.
Etter 40 min. var Frank tilbake, han hadde ikke fått fatt i noen. Ja , var det ikke en franskmann, om ikke annet å få tak i, ville Berith vite.
(Franskmenn er lite populære blant seilere og enda mindre populær hos Frank! Å spørre en franskmann om hjelp var over hans verdighet.)

Vi bestemte oss for å prøve å gå inn til den nye plassen. Det gikk greit innover. Vi gikk litt forbi sveiseverkstedet der vi skulle ligge og snudde 180 grader p.g.a. strømmen. Frank droppet ankeret, hoppet i jolla, fikk tak i det lange tauet som var festet i hekken og kjørt inn til brygga. Men som sakt, bryggeplassen var smal, det var vind + strøm, båter som suste i alle retninger, Berith ga noen kjappe støt med baupropellen og baugen svingte ut, akkurat i tide for å komme klar av hjørne på verkstedet. Frank hadde kommet seg på brygga og dro akterenden inn.
Jo da, vi klarte det denne gangen også.

Neste dag dro vi borte på Vemaska (de som skulle ordne med jollekviteringa) og kjøpte ny gear-wire (som ble byttet samme dag) spurte etter jollepapirene, nei de var sendt til Margarita. Tre ganger senere har vi vært og spurt etter den, kviteringen er kommet tilbake men de kan ikke finne den, så her avslutter vi denne historien. Vi fikk aldri kvitteringen til den nye jolle og motor, vi har en kopi og håper vi ikke får bruk for dem, kopi duger ikke her, her skal det være original og helst med stempel!

Her er det de første rørene som blir fylt med sand før de blir bøyd.
Bøylen begynner å ta form og sveiseren henger seg i bøylen for å overbevise Frank om at dette er kraftige saker.
Dette verkstedet må vel være et av verdens minste, en liten flytende ”garasje” godt forankret i brygga. Tre meter bortenfor ligger huset hans, det er også bygd på samme måte.

Frank får opplæring i hvordan han skal åpne en kokosnøtt.
En av de siste dagene hos sveiseren kom det inn en Malta-båt og la seg ved siden av oss. En litt spesiell type, ikke hilste han, han hadde ikke fendret båten, det var helt tydelig han ville ikke ha noe kontakt. Og den siste kvelden begynte det å blåse, det kom en squal og Najad Blue dregget. Vi hadde for lite kjetting ute. Baugen begynte å svinge ned mot Malta-båten, Frank sprang frem på dekk og prøvde å holde båtene fra hverandre, Berith fikk tak i den store kulefenderen og prøvde å få den mellom båtene. Regn og vind pisket, mørkt og svart og veldig bråk fra wirene som slo i riggene. Berith ropte på hjelp til eieren av Malta-båten, han befant seg i cockpiten i sin egen båt, prøvde å få han til å fendre båten sin, i det minste hjelpe til å holde båtene fra hverandre så vi fikk fendre bedre, men ingen reaksjon, han bare sto å så på oss. Nå var eieren av sveiseverkstedet kommet ut for å hjelpe til. Vi fikk skilt båtene og Frank hoppet i jolla og lagt ut ankeret på nytt. Ingen kunne forstå denne Malta-fyren, hvorfor i all verden hjalp han ikke til? Da Frank var ferdig med ankringa hoppet han om bord i Malta-båten, noe han ikke skulle ha gjort! Han ble møtt av en knyttneve som sendte han bakover, rev med seg biminien i farta og ble liggende klemt innimellom stålramma og trekket. Malta-fyren satte seg oppå stålstengene og trykte til, det så veldig stygt ut. Frank kom seg etter hvert løs og over i Najad Blue.

Det venstre øyet hadde fått et skikkelig avtrykk etter brillene, og mye tydet på at noen ribben var bristet. Neste morgen flyttet vi over til den gamle marinaen CMO. Frank fikk noen dager på ”intensiven”. Intensiven er køya i salongen på styrbord side. Det var ikke mye prat i han den første dagen, men etter to tre dager begynte han forsiktig å røre på seg.

Våre nye naboer het Peter og Nicole i båten Petima. Peter fortalte han hadde gjort det samme, gått ”u-bedt” om bord i en fremmed båt lengre nord i Karibien, det hadde kostet han 18 dager i fengsel + 25 000 US-dollar i bot. Nei, å gå u-invitert om bord i en fremmed båt det gjør man ikke!

Theo i Expresso var en av naboene på den andre siden kom ofte over på ”sykebesøk”.
Alene-seiler fra USA, d.v.s. han seilte ikke helt alene, han hadde katten sin med seg. En stor flott katt som hadde seilt sammen med han i flere år. Theo tok dagvaktene og katten nattevaktene.
Frank kom seg fort og etter noen dager var han den samme gamle.

Mens vi lå hos sveiseren fikk vi mail fra Vingolv i Trinidad, de hadde hatt dødsfall i familien og måtte dra hjem en tur. Nå var gode råd dyre, hvordan skulle vi nå få radaren ned til oss? Var det noen andre båter som skulle vestover? De gikk ut på cruisers nett og forhørte seg, men med nedslående resultat. Noen dager senere fikk vi ny mail fra de, de måtte levere radaren tilbake til forhandleren fordi de ikke fikk noen til å ta den med. Men mens vi satt og leste mailen tikket en ny inn, de hadde truffet en amerikansk båt som skulle til Venesuela, hurra problemet var løst. Båten het Intaka og måtte være i Puerto la Cruz den første desember fordi da skulle de ta båten på land for bunnstoffing. Det var fint men det betydde fjorten dager med venting for oss, men det fikk stå sin prøve. Dagen da Intaka skulle komme fikk vi vite at den ble tre dager forsinket på Margarita og ikke kom før den fjerde, så det ble nye dager med venting.
Den dagen de skulle komme satt en ung mann i baren på marinaen, han var kledd i langbukser og satt tydeligvis og ventet på noen. Etter en stund kom havnesjefen og sa at han også ventet på Intaka, vi invitere han om bord, og han fortalte at han var mannskap der og at han var grunnen til forsinkelsen. En av hans beste venner hadde tatt livet sitt og han måtte hjem i begravelse. Det var voldsomt så mye dødsfall som var involvert i en enkelt transport.

Endelig så vi Inntaka runde moloen og i det øyeblikk begynte de ansatte på marinaen å samle seg på brygga, aldri hadde vi sett så mye folk på brygga for å hjelpe til når det kom inn en ny båt, men dette var jo en amerikaner. Syv stykker var de, med direktør i spissen for å ta imot tauene til Intaka. De hadde hørt at det var en stor båt og trodde vel det var en ordentlig storfisk som kom. De ble nok litt lange i maska når de fikk se den, stor var den 65 fot i stål, men den så ikke ut, rusten og fæl og så ut som den var klar for hoggeren. Vel fortøyd ble radaren båret i land og over i Najad Blue.

Eiere og mannskap på Intaka var kjempehyggelige, og vi tilbrakte mye tid sammen med dem.
Nå var det bare for oss å få tak i elektriker for å få den montert. Det skulle gå enda fjorten dager før alt var montert og i orden, ting tar tid her i sydamerika.

De fleste av våre venner var seilt videre, og vi var sugene på å komme oss av sted, vi hadde ligget alt for lenge i havn, vi ville ha vind i seilene å se blått hav igjen.

Mens vi lå og ventet på radaren var vi mye sammen med noen andre amerikanere som også gjorde arbeider på båten. Mange kvelder gikk med til å spille dart oppe i baren, vi kunne holde på til lyse morgenen noen ganger, skikkelig moro. Nå hadde disse også reist, men verden er liten, og kanskje vi treffes igjen.
Det var ok å ligge i Puerto la Cruz, men det er slitsomt å ikke kunne bevege seg utenfor porten til marinaen uten å ta taxi fordi man nesten er garantert å bli ranet eller skutt. Det skjedde med to amerikanske damer mens vi lå der, de var bare noen meter utenfor da de ble slått ned og frastjålet alt de hadde, triste greier, men det manglet ikke på advarsler.

Endelig, den niende desember, kastet vi loss og Los Roques here we come.